OL er over og (dop)hverdagen trenger seg på

Så er hverdagen her igjen da, etter Vinter-OL altså.

Refleksjoner om hva som gikk galt, hvem som dopet seg og hva Petter Jr. egentlig vant. Han tapte jo så ljomet gjennom skogene i Kaukasus, både i sporet og i seine nattetimer ved ”pokerbordet”. Nå har han visst vunnet tilbake noen av pengene, men medaljer blir det dårlig med. Det hender jo de kommer i posten etter hvert som både B- og A-prøver er positive.

Norges innsats i Sotchi-OL synes jeg var bra. Jeg bommet med fire medaljer, to gull og to sølv, tjueto medaljer totalt. En bråte flere enn de svenske.

Februar 1990, Mandela og Flabben

Jeg cruiser nordover E6 på vei mot Strømstad

Jeg har vært på besøk hos mine døtre i Sverige før jeg skal på en litt spesiell jobb i Sør-Afrika. Sharon på reisekontoret hadde ringt torsdag ettermiddag og lurt på om det var noen problem for en nordmann å reise på kort varsel til Sør-Afrika. Jeg hadde svart henne kort og konsist, ”may be for some, but not for me”, var svaret hun fikk og kanskje ventet også. Sharon kjente sine folk godt, hun hadde full oversikt.

”Will you send your passport to the South African embassy in Oslo Flabben and I will send them an intro letter and affidavit. We’ll book a ticket when you have your passport back”.

“Will do Sharon, looking forward to that trip”, smilte jeg tilbake i telefonen.

Det var fire dager siden og nå cruiser jeg av gårde med P4 på radioen da nyhetene bryter inn med en viktig melding. ”Myndighetene i Sør-Afrika melder at President Fredrick de Klerk setter fri Nelson Mandela og andre ANC-ledere om kort tid”.

Hørte jeg riktig, jeg er på vei til Sør-Afrika om noen dager og Mandela skal settes fri?

Jeg tenker og drømmer en masse bilder der jeg kjører mot fergen som skal ta meg hjem og til Sandefjord. Jeg må oppom Fatter’n når jeg kommer hjem, han pleier alltid å tenke litt lenger og ofte ikke så impulsivt som jeg, når ting er på gang.

Foreldrene mine har selvfølgelig fått med seg nyhetene, innslag på Dagsrevyen og alt det andre jeg har gått glipp av på overfarta. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men Mutter’n var litt engstelig for uroligheter. Jeg vet ikke om mine ”slapp av” hjalp, men hun er vant til at sønnen reiser til de merkeligste steder i verden.

Og åtte dager seinere, den 20. februar, lander jeg på Jo’burg internasjonal og blir tatt imot av party chief’en Brian og vi kjører sydover til Bethlehem.

Vi snakker litt om siste ukes store nyhet og hva som er på gang i landet, men vi merker ikke så mye til det og det er ikke tatt noen spesielle forholdsregler.

Vi jobbet for et gruveselskap som het Anglo-American og våre seismiske undersøkelser var svært så hemmelige, men det var ikke vanskelig å skjule våre spor i et slikt hav av blomster over alt.

Dette er ikke Blomster-Ole, men Flabben med litt mer hår på hodet midt i ei eng av cosmosblomster.

Andre søndag i ….

Grått, mørkt og noe grønt,

er min vanlige opplevelse av vinteren i Stavanger. Nå har riktignok vinteren de siste tre årene vært noe annerledes med lyse dager og godvær. Sist vinter var det faktisk over hundre dager i et strekk uten nedbør. Helt fantastisk.

Men november er mørk og trist på mange måter, i grunnen så har det alltid vært min verste måned i gamlelandet. Det hjelper litt når desember åpner seg med adventslys, men jeg verker etter sol og varme, og når det da kommer en lys og fin dag, tiner jeg på flere måter. Og tenk hvis dagen i dag kunne vært som gårsdagen, da kunne jeg åpnet dette innlegget med:

Andre søndag i advent

Ja slik var det her i går og dere får ikke noe bilde av hvordan det ser ut i dag, for det er slik overskriften sier. Grått, mørkt og noe grønt.

Smakelig måltid.

Julemat?

De fleste her er jo vandt til at jeg tester julemat i hele adventstida. Jeg har gjort det i år også, men det har begrenset seg til ribbe og lutefisk.

Lutefisk har jeg hatt to ganger, den første var ikke noe særlig og den andre var grei nok. Med andre ord, det var godt jeg hadde øl og dram 🙂

Ribba var helt fantastisk, jeg redder alltid ei ribbe og denne var en god firer på terningen. Og som kald holdt den til en femmer og da har det vært vellykket.

Var på innkjøp i dag, hadde ikke tenkt å trå til med noe spesielt, men så ligger det noe og smiler til meg i kjøledisken. Noe jeg alltid har ønsket å smake i godt lag, men som det på forunderlig vis ikke har latt seg gjøre. Flere år på rad var jeg invitert på skikkelig mannelag, men det kom alltid noe i veien.

Men nå, helt aleine og lørdagskvelden åpen for et lite gilde, da skal jeg prøve. Jeg har godt øl og jeg har Gammel Oppland, gode poteter og kålrot blir kjøpt inn. Her skal det spises i kveld.

SONY DSC

Håper jeg smiler like bredt som disse sauene her etter mitt måltid 🙂

Adventsdrøs.

Første søndag i advent ja?

Første desember og første dram av adventskalenderen også. Har jeg tid til alt dette da?

Nå ja, det er mange år siden jeg glemte adventskalenderen min, det må være tolv femten år siden. Nei vent, jeg husker det nå. Det er nøyaktig ti år siden og jeg var på rommet mitt på Hotel Pyramid i Nakhodka utenfor Vladivostok.

Jeg visste det var noe som manglet, helt fra starten av egentlig. Jeg hadde tenkt på det tidligere da vi hadde ”julebord” før vi dro fra prosjektet i Finland; nå må jeg huske adventskalenderen min og akevitt når vi drar til Russland. Men det var 16 dager tidligere, 14.november ankom jeg et kaldt og forblåst Øst-Sibir. Fattigslig, grått og trist, sølete og hullete veier, men flotte damer, var det som møtte meg da jeg ankom hotellet som skulle bli mitt hjem i fem måneder viste det seg. Jeg var heldig, det var så absolutt den beste plassen å bo i Nakhodka.

Men jeg hadde altså glemt adventskalenderen og akevitt.

Fatter’n kokær egg

Faren min var ganske flink på kjøkkenet,

Jeg tror faktisk jeg har arvet noe av hans omgang med mat og tillaging av mat, i hvert fall tatt til meg noe av hans enkle og smakfulle omgang med god og enkel mat.

Han begynte nok å stelle litt på kjøkkenet allerede da min mor havnet på sykehus så altfor tidlig både for et ungt ektepar og to gutter i skolealder. Men vi hadde hushjelp ganske ofte ettersom jeg husker.

Fatter’n lagde verdens beste vaniljeis og jeg har fremdeles ikke smakt noe bedre enn hans.

Men etter som årene gikk og min far mistet synet, måtte han ty til noen snarveier og litt merkelige metodevalg på kjøkkenet når han skulle lage seg noe mat. Det hendte min nye mor kom hjem til ferdiglaget middag og de fleste gangene smakte det godt.

De hadde ei stålstekepanne med lokk som Fatter’n brukte ofte. Den var enkel i bruk og Fatter’n bare pluppa oppi det han mente var greit og så ordnet det meste seg.

Ei blokk med frossen fisk, en god smørklatt, en boks med tomater og noen andre grønnsaker oppi samme panna. Og vips så var den middagen laget i blinde.

Men når Fatter’n kokte egg var de kanskje litt bløtere enn det som vi vanligvis får i dag.

Han elsket et godt stykke brød med godt smør og sild og et bløtkokt egg over. Hvis han kunne snike til seg en akevitt ved siden av, så gikk han ikke av veien for det heller.

Og Fatter’n tok aldri tiden på sin eggkoking.

Han la egget(ene) i den minste kjelen med kaldt vann, satte den på plata og når han hørte at det fosskokte, så var eggene ferdig. Enkelt og greit.

Fatter’n kokte aldri hardkokte egg, det var ikke hans stil.

Men i dag er det vel mange som har kokt egg tenker jeg. Kanskje de har sjekket koketiden i VG’s helgemagasin eller de har gått grundigere til verks og benyttet seg av vitenskapelige hjelpemidler.

Vi koker nok alle eggene våre litt forskjellig, noen litt for lenge for noen og andre som Fatter’n litt for lite for noen sin smak.

Håper påskeeggene smakte godt og at frokosten var bra og at middagen blir likedan.

Fortsatt god påske 🙂

Påskemorgen slukker sorgen …….

Ja gjør den det?

Jeg var litt spent på Påskemorgen for jeg kom hjem etter en uke i landflyktighet seint i går kveld. Jeg kastet meg i bilen da mine to døtre på hver sin kant skulle feire litt påskeaften med sine venner og påskelammet hadde vi fortært sammen i et hyggelig måltid kvelden før.

Men svensker og lam? Ja det er et trist kapittel, enda så gode kjøkkenskrivere det er i Sverige.

Men så var det den påskemorgen da. Jeg kom jo hjem til et tomt hus i går kveld, riktig nok noen kalde i kjøleskapet, men ellers et tomt skap.

Jeg sov lenge, det var en lang kjøretur, drøye femogsytti mil og en fergetur på tre timer med venting og så skulle jo klokka pinses i løpet av natta også. Jeg sov godt og lenge i dag og våknet ikke før kirkeklokkene satte i gang i ellevetiden.

Menigheten fikk vel sin velsignelse innomhus mens jeg ble velsignet med en deilig formiddagstur og ferske croissanter i stedet for et håndtrykk på domkirketrappen.

Ja godt bakverk og god kaffe, jeg får gi «Deli de Luca» ros for croissantene i og med «Charles og De» ikke var åpne, gjør en middelmådig påskemorgen om til en deilig formiddag.

Og nå etter at jeg har fylt opp min ”hip-flask” med Gammel Dansk og lagt et par kalde i sekken, tror jeg jaggu ettermiddagen blir en fin fortsettelse på Påskemorgen.

Med 3,9 grader, solskinn og blå himmel blir det vel levelig på en krakk i Godalen tenker jeg.

Fortsatt God Påske da 🙂

What Pelican, I can ……….

En luftetur i nye omgivelser,

hører med når man har trålet strandpromenaden i Phillipsburg et par tre dager. Kan jo ikke bare sitte og se på damer og drikke øl, selv om det går fint an i sola.

Det må da være andre ryper enn de i bikinier her, litt fugleinteressert er jeg jo.

Jeg hadde ikke gått langt før jeg støtte på vannet som ligger noen hundre meter innenfor de tre fire gatene det er i Phillipsburg. Og der var det noen fugler, ikke mange men en pelikan eller kanskje flere.

Stolt svømte den rundt med meg på sikker avstand.

På skråss eller …….

Jeg glemte horisonten.

Men hvor var pilotens blikk tro?

Mitt ville vært på beachen og alle de fine bikiniene eller det som de satt på 🙂

Effy, både her og der ……

Effjusikay eller FUCK,

Har vært med oss noen år nå. Jeg husker da hun kom inn på banen på VGB og jeg likte hennes klare tale den gang. Siden har jeg likt hennes fremdeles klare tale.

Hun er med oss på godt (og vondt for noen) nesten hver dag. Så jeg tenkte en gang her i høst at jeg må jo en gang få litt fred for denne taleføre dama.

Så jeg dro på tokt, på tokt vekk fra vebbens og mobiltelefoners tilgjengelighet langt ut i Atlanterhavet.

Jeg var jo på land noen ganger før og mens jeg var mønstret på Christian Radich og jeg oppsøkte ikke nettcafeer eller åpnet min mobiltelefon som for øvrig ikke var med på turen ved noen anledning.

Men kameraet var jo med.

Og hva ser jeg på mine vandringer på noen øyer vest i Atlanterhavet?

Jo da. EFFY

Effy og politiet

Blir jeg overvåket?