Februar 1990, Mandela og Flabben

Jeg cruiser nordover E6 på vei mot Strømstad

Jeg har vært på besøk hos mine døtre i Sverige før jeg skal på en litt spesiell jobb i Sør-Afrika. Sharon på reisekontoret hadde ringt torsdag ettermiddag og lurt på om det var noen problem for en nordmann å reise på kort varsel til Sør-Afrika. Jeg hadde svart henne kort og konsist, ”may be for some, but not for me”, var svaret hun fikk og kanskje ventet også. Sharon kjente sine folk godt, hun hadde full oversikt.

”Will you send your passport to the South African embassy in Oslo Flabben and I will send them an intro letter and affidavit. We’ll book a ticket when you have your passport back”.

“Will do Sharon, looking forward to that trip”, smilte jeg tilbake i telefonen.

Det var fire dager siden og nå cruiser jeg av gårde med P4 på radioen da nyhetene bryter inn med en viktig melding. ”Myndighetene i Sør-Afrika melder at President Fredrick de Klerk setter fri Nelson Mandela og andre ANC-ledere om kort tid”.

Hørte jeg riktig, jeg er på vei til Sør-Afrika om noen dager og Mandela skal settes fri?

Jeg tenker og drømmer en masse bilder der jeg kjører mot fergen som skal ta meg hjem og til Sandefjord. Jeg må oppom Fatter’n når jeg kommer hjem, han pleier alltid å tenke litt lenger og ofte ikke så impulsivt som jeg, når ting er på gang.

Foreldrene mine har selvfølgelig fått med seg nyhetene, innslag på Dagsrevyen og alt det andre jeg har gått glipp av på overfarta. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men Mutter’n var litt engstelig for uroligheter. Jeg vet ikke om mine ”slapp av” hjalp, men hun er vant til at sønnen reiser til de merkeligste steder i verden.

Og åtte dager seinere, den 20. februar, lander jeg på Jo’burg internasjonal og blir tatt imot av party chief’en Brian og vi kjører sydover til Bethlehem.

Vi snakker litt om siste ukes store nyhet og hva som er på gang i landet, men vi merker ikke så mye til det og det er ikke tatt noen spesielle forholdsregler.

Vi jobbet for et gruveselskap som het Anglo-American og våre seismiske undersøkelser var svært så hemmelige, men det var ikke vanskelig å skjule våre spor i et slikt hav av blomster over alt.

Dette er ikke Blomster-Ole, men Flabben med litt mer hår på hodet midt i ei eng av cosmosblomster.

Søndager hadde vi fri fra feltarbeid da de var ganske så religiøse i Bethlehemstraktene, midt i Sør-Afrikas bibelbelte, det var vedlikehold i campen og ellers noen turer i private safariparker.

Jeg har funnet fram til noen få bilder i arkivet og her er jeg ridende i en antilopepark, dårlig med antiloper på bildene da det neste også er et landskapsbilde med en breiflabb på de afrikanske savanner.

Men jeg fant et annet bilde fra den turen og det var av Cindy og meg og det er en annen historie fra VGB-tiden.

Jeg husker da vi var ferdig med jobben og skulle feire litt i Jo’burg, så var vi på en klubb hvor vi var både sorte og hvite og det gikk ganske greit. Det var på ingen måte vanlig, men det var allerede da miks blant yngre mennesker som var ute og festet. Litt spent var det og vi yppet ikke akkurat til fight der vi minglet med andre.

I to måneder var jeg på den jobben som vi avsluttet i stil. Jobbet var stipulert til tre måneder så vi hadde en champagnelunch dagen vi dro som det enda går gjetord om i Jo’burg.

Jeg hadde nok større forventninger til jobben da jeg dro fra Norge, men vi merket ikke noe særlig til omstendighetene ute på bygda. I de større byene var det nok annerledes og det merket vi jo den korte stunden vi var i Jo’burg.

Men jeg husker datoen da vi fikk nyhetene om Mandela ja, 11. februar 1990.